Speaking of

Dave Grohl og Them Crooked Vultures! 

Jeg var altså nylig på Roskilde (som var VILDT FEDT), og tilbrakte halve fredagskvelden sittende utenfor Orange-scenen for og sikre min plass på fremste rad når TCV skulle i manesjen! (Ooh, måtte bare bruke det ordet). Vel verdt det òg må jeg si! Selv om jeg under den timen de spilte måtte oppgi min egen kroppskontroll. Dvs, hele publikum beveget seg mer som èn masse, der gudene vet hvem som bestemte bevegelsens retning. For Dave Grohl er en guuud på trommer! Jeg kunne praktisk talt kjenne innlevelsen hans! Og på slutten stod jeg bare fem meter unna Dave og John og Josh! Ja, vi er på fornavn. Og ja, jeg vet det er litt scary-fan-takter på gang. Men det var fantastisk. Musikk er fantastisk. WORD! 

Nok et bilde av Dave Grohl. Denne gangen fra Roskilde! Mmm.. Good times. 

To write, or not to write

Tenker ofte på hvorfor i all verden jeg egentlig har en blogg. Jeg er egentlig ganske privat, og hvis det er noe jeg har virkelig behov for å skrive om, er det f**n meg sikkert at det ikke er noe jeg har lyst til å dele med resten av verden. Ja, jeg bestrider den påstanden om at alle bloggere er PR-kåte. Det er kanskje ikke en veldig rådende påstand, men den bestrides herved uansett. Tror nok det er mange som blogger først og fremst for oppmerksomhetens skyld. No offense Lars Tangen, men den bloggen finner jeg veldig lite inspirerende. Forresten, YES offense. Men så tror jeg også at det er mange som blogger for å ytre meninger, typisk politiske blogger o.l. Personlig så vil jeg si at jeg tilhører den (jeg mistenker for å være) største gruppen, som på en eller annen måte for et kreativt utløp ved og blogge. (Okey, kanskje ikke den største, rene spekulasjoner fra min side. Lite gjennomtenkte til og med). Jeg blogger ene og alene for at noen ganger liker jeg og skrive. Og jeg vil gjerne bli bedre til og skrive! Og i og med at jeg har passert ungdomsskolealderen, og stiloppgavene den medfører, (så vidt) har jeg liksom ikke så mange andre måter og gjøre det på. 

Nå, så kunne jeg skrevet for meg selv på Open Office, men det er jo ikke særlig inspirerende. Selv om jeg med ikke overdreven ydmykhet forstår at det mest sannsynligvis ikke er noen som faktisk leser det jeg skriver, skaper muligheten for at noen gjør det, et visst nødvendig press. Jeg må liksom prøve og skrive bra, ellers blir det jo ingen effekt. 

Og kjære imaginære leser, for et press du skaper! Blir nervøs bare av å tenke på at mitt skrevne ord snart skal publiseres for all verdens skarpe, kritiske blikk. No pain, no gain, lizzzm. 

Synes forresten at blogger uten bilder kan bli ganske kjedelige, har derfor prøvd og legge ut noen bilder tidligere. Ganske upersonlige bilder egentlig, har bare tatt det ene av de selv. Kanskje jeg bare helt uten sammenheng skal legge ut bilder av meg og mine venner. Må selvsagt spørre om tillatelse fra mine venner først! Waaaay to tiring. Men faktisk, random bilder kan være artig likevel. Skal låne bilder fra det verdensomspennende nettet, driste meg til og ikke spørre om tillatelse også. Gee, living on the edge. 

Hey hey! Dette bildet er av fantastiske Dave Grohl, som er vokalist i Foo Fighters, tidligere trommis i Nirvana og nåværende trommis i Them Crooked Vultures! Pluss vokalist i prog-rock bandet Probot, etc. etc. Uten noen som helst egentlig kjennskap til hans personlighet, kan jeg med sikkerhet si at han er dødsfet! Han er i hvertfall en syk, syk musiker. Der "syk" midlertidig har fått en positiv konotasjon.

Var forøvrig ikke kjempetilfeldig bilde, for det jeg egentlig hadde tenkte og skrive om var musikk. Og han er musiker. Så, there you go. Semi-tilfeldig bilde. Huh, huh. Nice, am I right, am I right! Får skrive om det senere, nuh må jeg gå og lage vårruller. (For det er slikt jeg liker og tilbringe mandags-kveldene med å gjøre!) 

Multitasking gone to far

Leste for en tid tilbake en sak i Aftenpostens A-Magasin om hvordan den konstante informasjonsflommen har endret folks hverdag og evne til å konsentrere seg. Og i dag tok Kurèr på P2 opp det samme temaet. Denne gangen tok jeg det mye mer til meg, blant annet fordi jeg nylig hadde en relatert episode. Jeg satt og spilte Edderkoppkabal, samtidig som jeg så en episode av How I Met Your Mother på dataen. Jeg ble så rastløs av og "bare" se på episoden, at jeg måtte spille Edderkoppkabal samtidig. Akkurat som om hjernen min er blitt vant til konstant stimuli. Og der og da undret jeg meg over at jeg faktisk hadde det slik, for jeg kan sverge på at jeg for bare noen år siden fint klarte og se på filmer uten og måtte gjøre noe samtidig. Dette er vel egentlig et dårlig eksempel på mutlitasking gått for langt, men jeg tok det fram fordi det var dette som fikk meg til å innse hvor mye det faktisk har påvirket meg. I en mer alvorlig kontekst; konsekvensene av at man skal gjøre mange ting samtidig, er naturlig nok at man gjør hver ting dårligere. Kanskje det til og med svekker selve evnen vår til å konsentrere oss om èn vanskelig oppgave.

En ting som er sikkert, hvertfall for min egen del, er at det er vanskelig å få utrettet en oppgave innen rimelig tid, om den skal gjøres på en datamaskin med tilgang til internett. Jeg vet ikke hvor mange ganger det har vært meningen at jeg skal lage et regneark for mamma på dataen, hvor jeg har endt opp med og surfe på internettet. Man mister interessen for oppgaven man skal utføre mye lettere, når muligheten for distraksjoner konstant er til stede. Jeg syns dette er interessant med tanke på hvor digital skolen mer og mer blir. Det er blitt et ideal og få samlet alt på et sted, det virker som om målet er og skifte ut alle bøker og hjelpemidler med èn datamaskin. Fordelene er jo selvsagt mange med det. Men er ikke muligheten for å svekke konsentrasjonsevnen blant elevene også ganske stor. Og konsentrasjon må jo være alfa omega for og lære noe i det hele tatt. Heldigvis er ikke skaden i så fall irreversibel, arbeidsminne og oppmerksomhet er som muskler og kan trenes opp. Og med litt disiplin burde man kanskje klare og overse distraksjoner lenge nok til å gjennomføre oppgaven. Man kan i hvertfall begynne med og slå av musikken, og lukke Facebook. (Oppfordring til meg selv). 

Ash from Pokemon is way cooler than ash from Iceland

Damn. Ble ikke Filippinene på oss i dag likevel. Hadde tidenes råeste road trip til Gardermoen og tilbake da. Hell yeah. Sov mesteparten av veien. 

Men 7.mai skjer det! Og da skal vi være helt til 4.juni, en hel måned! Soo, turns out, æ'kke så dårlig at det ikke er godt for no'. Får to ekstra uker til og glede meg til dette! (Ooh yeah, benytter sjansen til å hovere). 

Where to start?

I helga var jeg på Rørosseminaret, som fant sted, ikke så overraskende, på Røros. (Bildet er av Stubbegata i Røros) Det var en av de tingene faren min hovedsakelig hadde dratt meg med på. Eller "sterkt oppfordret" meg til å delta på. Joda, temaet var i og for seg interessant nok, men kunne jeg valgt ville jeg på forhånd ha droppet det, spesiellt med tanke på at jeg skal reise til Filippinene (Awwesome!) i kveld, dagen etterpå. Men heldigvis, er ikke myndighetsalder tilstrekkelig for at jeg skal få velge selv i slike sammenhenger! For det var helt fantastisk! Det var en haug med åpne, kloke og et noe aldrende folk. (Inkludert meg selv og broren min, tror jeg kanskje det var fem personer under 40). Jeg satt stort sett i stum beundring, og takknemlighet over å kunne overvære slike meningsutvekslinger. Tidvis satt jeg også stum i total forvirrelse, etterhvert som foretalerne refererte til Hayak, Berlin, Thomas, Zen og andre totalt ukjente navn. 

Jeg syns det er litt vanskelig og forklare akkurat hva seminaret gikk ut på. Derfor siterer jeg heller Rørosseminarets egne hjemmesider. "Rørosseminaret skal være et forum for meningsdannelse, samtidsdebatt og kunst- og kulturuttrykk, knyttet til alvoret i vår tid." Jadda. Var kanskje ikke så veldig konkret det heller, men take my word for it, det var feett. Temaet i år var "Frihetens grenser". Frihetens grenser, liksom. Det er jo et ganske fengslende "navn". I dagens samfunn regner man jo ofte friheten per definisjon som noe grenseløst, uten forpliktelser, uten restriksjoner. Spennende, spennende tema. Må skrive litt mer om det ja.  

Men nuh, må jeg antagelig begynne og pakke. For ja, det har jeg prestert og vente med og gjøre, til elleve timer før avreise. Men det æ'kke no stress. Jeg, og min fantastiske veninne Line, skal som sagt reise fra Gardermoen til Filippinene i morgen tidlig. Joda, jeg har en god magefølelse angående dette altså. Aske, hvilken aske? Jeg hadde egentlig sett litt fram til å hovere overlegent over å reise til et varmt solfylt land, når hjemstedet mitt, og folkene i det, fortsatt er dekt med snø. Men min optimistiske henstilling til tross, tror nok det kommer til å bite meg i rumpa om jeg gjør det. Derfor holder jeg meg til et simpelt: Au Revoir! 

So long, suckers!  

A question of etiquette

Should one undiscriminatingly write for an global audience, or should one use ones native language and actually be able to write something. A hard choice indeed, but turns out I'm gonna turn down my desire to be international. Really, far too troubling to use five minutes to write a sentence. Gee oh my, all those disappointed readers of the non-norwegian speaking world. Heh heh. 

"Now, as I pass. Do I give you the ass, or the crotch."