Where to start?

I helga var jeg på Rørosseminaret, som fant sted, ikke så overraskende, på Røros. (Bildet er av Stubbegata i Røros) Det var en av de tingene faren min hovedsakelig hadde dratt meg med på. Eller "sterkt oppfordret" meg til å delta på. Joda, temaet var i og for seg interessant nok, men kunne jeg valgt ville jeg på forhånd ha droppet det, spesiellt med tanke på at jeg skal reise til Filippinene (Awwesome!) i kveld, dagen etterpå. Men heldigvis, er ikke myndighetsalder tilstrekkelig for at jeg skal få velge selv i slike sammenhenger! For det var helt fantastisk! Det var en haug med åpne, kloke og et noe aldrende folk. (Inkludert meg selv og broren min, tror jeg kanskje det var fem personer under 40). Jeg satt stort sett i stum beundring, og takknemlighet over å kunne overvære slike meningsutvekslinger. Tidvis satt jeg også stum i total forvirrelse, etterhvert som foretalerne refererte til Hayak, Berlin, Thomas, Zen og andre totalt ukjente navn. 

Jeg syns det er litt vanskelig og forklare akkurat hva seminaret gikk ut på. Derfor siterer jeg heller Rørosseminarets egne hjemmesider. "Rørosseminaret skal være et forum for meningsdannelse, samtidsdebatt og kunst- og kulturuttrykk, knyttet til alvoret i vår tid." Jadda. Var kanskje ikke så veldig konkret det heller, men take my word for it, det var feett. Temaet i år var "Frihetens grenser". Frihetens grenser, liksom. Det er jo et ganske fengslende "navn". I dagens samfunn regner man jo ofte friheten per definisjon som noe grenseløst, uten forpliktelser, uten restriksjoner. Spennende, spennende tema. Må skrive litt mer om det ja.  

Men nuh, må jeg antagelig begynne og pakke. For ja, det har jeg prestert og vente med og gjøre, til elleve timer før avreise. Men det æ'kke no stress. Jeg, og min fantastiske veninne Line, skal som sagt reise fra Gardermoen til Filippinene i morgen tidlig. Joda, jeg har en god magefølelse angående dette altså. Aske, hvilken aske? Jeg hadde egentlig sett litt fram til å hovere overlegent over å reise til et varmt solfylt land, når hjemstedet mitt, og folkene i det, fortsatt er dekt med snø. Men min optimistiske henstilling til tross, tror nok det kommer til å bite meg i rumpa om jeg gjør det. Derfor holder jeg meg til et simpelt: Au Revoir! 

So long, suckers!