"Det eneste jeg vet, er at jeg ingen ting vet."

onsdag 21. april 2010

Multitasking gone to far

Leste for en tid tilbake en sak i Aftenpostens A-Magasin om hvordan den konstante informasjonsflommen har endret folks hverdag og evne til å konsentrere seg. Og i dag tok Kurèr på P2 opp det samme temaet. Denne gangen tok jeg det mye mer til meg, blant annet fordi jeg nylig hadde en relatert episode. Jeg satt og spilte Edderkoppkabal, samtidig som jeg så en episode av How I Met Your Mother på dataen. Jeg ble så rastløs av og "bare" se på episoden, at jeg måtte spille Edderkoppkabal samtidig. Akkurat som om hjernen min er blitt vant til konstant stimuli. Og der og da undret jeg meg over at jeg faktisk hadde det slik, for jeg kan sverge på at jeg for bare noen år siden fint klarte og se på filmer uten og måtte gjøre noe samtidig. Dette er vel egentlig et dårlig eksempel på mutlitasking gått for langt, men jeg tok det fram fordi det var dette som fikk meg til å innse hvor mye det faktisk har påvirket meg. I en mer alvorlig kontekst; konsekvensene av at man skal gjøre mange ting samtidig, er naturlig nok at man gjør hver ting dårligere. Kanskje det til og med svekker selve evnen vår til å konsentrere oss om èn vanskelig oppgave.

En ting som er sikkert, hvertfall for min egen del, er at det er vanskelig å få utrettet en oppgave innen rimelig tid, om den skal gjøres på en datamaskin med tilgang til internett. Jeg vet ikke hvor mange ganger det har vært meningen at jeg skal lage et regneark for mamma på dataen, hvor jeg har endt opp med og surfe på internettet. Man mister interessen for oppgaven man skal utføre mye lettere, når muligheten for distraksjoner konstant er til stede. Jeg syns dette er interessant med tanke på hvor digital skolen mer og mer blir. Det er blitt et ideal og få samlet alt på et sted, det virker som om målet er og skifte ut alle bøker og hjelpemidler med èn datamaskin. Fordelene er jo selvsagt mange med det. Men er ikke muligheten for å svekke konsentrasjonsevnen blant elevene også ganske stor. Og konsentrasjon må jo være alfa omega for og lære noe i det hele tatt. Heldigvis er ikke skaden i så fall irreversibel, arbeidsminne og oppmerksomhet er som muskler og kan trenes opp. Og med litt disiplin burde man kanskje klare og overse distraksjoner lenge nok til å gjennomføre oppgaven. Man kan i hvertfall begynne med og slå av musikken, og lukke Facebook. (Oppfordring til meg selv). 


tirsdag 20. april 2010

Ash from Pokemon is way cooler than ash from Iceland

Damn. Ble ikke Filippinene på oss i dag likevel. Hadde tidenes råeste road trip til Gardermoen og tilbake da. Hell yeah. Sov mesteparten av veien. 

Men 7.mai skjer det! Og da skal vi være helt til 4.juni, en hel måned! Soo, turns out, æ'kke så dårlig at det ikke er godt for no'. Får to ekstra uker til og glede meg til dette! (Ooh yeah, benytter sjansen til å hovere). 

mandag 19. april 2010

Where to start?

I helga var jeg på Rørosseminaret, som fant sted, ikke så overraskende, på Røros. (Bildet er av Stubbegata i Røros) Det var en av de tingene faren min hovedsakelig hadde dratt meg med på. Eller "sterkt oppfordret" meg til å delta på. Joda, temaet var i og for seg interessant nok, men kunne jeg valgt ville jeg på forhånd ha droppet det, spesiellt med tanke på at jeg skal reise til Filippinene (Awwesome!) i kveld, dagen etterpå. Men heldigvis, er ikke myndighetsalder tilstrekkelig for at jeg skal få velge selv i slike sammenhenger! For det var helt fantastisk! Det var en haug med åpne, kloke og et noe aldrende folk. (Inkludert meg selv og broren min, tror jeg kanskje det var fem personer under 40). Jeg satt stort sett i stum beundring, og takknemlighet over å kunne overvære slike meningsutvekslinger. Tidvis satt jeg også stum i total forvirrelse, etterhvert som foretalerne refererte til Hayak, Berlin, Thomas, Zen og andre totalt ukjente navn. 

Jeg syns det er litt vanskelig og forklare akkurat hva seminaret gikk ut på. Derfor siterer jeg heller Rørosseminarets egne hjemmesider. "Rørosseminaret skal være et forum for meningsdannelse, samtidsdebatt og kunst- og kulturuttrykk, knyttet til alvoret i vår tid." Jadda. Var kanskje ikke så veldig konkret det heller, men take my word for it, det var feett. Temaet i år var "Frihetens grenser". Frihetens grenser, liksom. Det er jo et ganske fengslende "navn". I dagens samfunn regner man jo ofte friheten per definisjon som noe grenseløst, uten forpliktelser, uten restriksjoner. Spennende, spennende tema. Må skrive litt mer om det ja.  

Men nuh, må jeg antagelig begynne og pakke. For ja, det har jeg prestert og vente med og gjøre, til elleve timer før avreise. Men det æ'kke no stress. Jeg, og min fantastiske veninne Line, skal som sagt reise fra Gardermoen til Filippinene i morgen tidlig. Joda, jeg har en god magefølelse angående dette altså. Aske, hvilken aske? Jeg hadde egentlig sett litt fram til å hovere overlegent over å reise til et varmt solfylt land, når hjemstedet mitt, og folkene i det, fortsatt er dekt med snø. Men min optimistiske henstilling til tross, tror nok det kommer til å bite meg i rumpa om jeg gjør det. Derfor holder jeg meg til et simpelt: Au Revoir! 

So long, suckers!  


søndag 18. april 2010

A question of etiquette

Should one undiscriminatingly write for an global audience, or should one use ones native language and actually be able to write something. A hard choice indeed, but turns out I'm gonna turn down my desire to be international. Really, far too troubling to use five minutes to write a sentence. Gee oh my, all those disappointed readers of the non-norwegian speaking world. Heh heh. 

"Now, as I pass. Do I give you the ass, or the crotch."